– Det er nok noen i folkemusikkmiljøet som synes det jeg gjør er litt på kanten.
29 år gamle Kim André Rysstad ble i 2009 kåret til Årets unge folkemusiker av Rikskonsertene og folkemusikkorganisasjonen FolkOrg. Men trass i prisen, og selv om han er vokst opp i Setesdal og har gått i lære hos noen av de ypperste av norske folkemusikere, støter han tidvis på motforestillinger og undring på grunn av musikken sin. Blant annet fordi han ikke nøler med å blande folkemusikken med andre sjangere, og fordi han synger for pent.
– Enkelte synes nok jeg synger for fint. At jeg er for teknisk dyktig. Men jeg kan jo ikke gjøre stemmen min stygg for at den skal passe inn i en tradisjon? Nei, det gidder jeg bare ikke. Dette er fri musikk!
– Hvordan reagerer du når du hører sånt?
– Egentlig synes jeg bare det er festlig med litt oppstyr. Jeg har såpass god selvtillit på det jeg gjør at jeg ikke bryr meg om det. Men derfor tar jeg debatten også, fordi jeg mener det er viktig å ikke skremme folk vekk fra den tradisjonelle folkemusikken. Den betyr for mye for meg til at jeg vil at det skal skje.
HATET FOLKEMUSIKK
Faktisk har Kim André Rysstads forhold til folkemusikken vært komplisert helt fra starten av. For selv med en bestemor som sang stev og bånsuller, flere slektninger som var diktere og en bror som kvedet, var det ikke noen selvfølge at det skulle bli folkemusikk også for unge Kim.
– Jeg hata folkemusikk da jeg var liten. Alt ved det var grusomt, særlig felespill. Broren min pleide å kvede hele tiden, men jeg synes rett og slett ikke det var noe fint. Som tiåring begynte jeg å ta sangtimer hos Kirsten Bråten Berg, men sluttet nesten med en gang fordi jeg syntes det var noe gnål.
I stedet hørte han på Whitney Houston, Michael Jackson og attpåtil dansebandgruppa Lasse Stefanz.
– Da soundtracket til Bodyguard-filmen kom, var jeg solgt. Dette var også før jeg kom i stemmeskiftet, så da klarte jeg å synge Whitney Houstons høye toner på plata. Jeg har for eksempel lært å ornamentere – eller «krulle», som vi sier – av Whitney. Når jeg har fått ros for ornamenteringene mine av hardbarka kvedere, så skulle de bare visst, ler Rysstad.
«Hun sang så fantastisk. Jeg kjente igjen tonene og dialekten. I det øyeblikket forsto jeg at folkemusikken var noe for meg likevel. Plutselig følte jeg meg hjemme i musikken.»
FIKK BAKOVERSVEIS
Så kom vendepunktet. Etter at Rysstad hadde gått på musikklinja i Valle og var mest opptatt av klassisk musikk og musikalstoff, tok han et arbeidsår hvor han jobbet på folkemusikkarkivet i Agder. Der ble han satt til å kopiere gamle opptak av felespill og kveding. I timevis måtte han sitte og høre igjennom musikken som han i utgangspunktet hadde et anstrengt forhold til.
– Første opptak jeg hørte igjennom var med en gammel mann som spilte fele og sang. Men han kunne verken synge eller stemme fela, og det hørtes bare ikke ut. Da tenkte jeg; hvorfor i alle dager tok jeg denne jobben!?
Men så skjedde det noe. Rysstad fikk bakoversveis av et 40 år gammelt folkemusikkopptak.
– Det var et opptak med Setesdal-sangeren Birgit Rike Lund, fra 60-tallet. Hun sang så fantastisk. Jeg kjente igjen tonene og dialekten. I det øyeblikket forsto jeg at folkemusikken var noe for meg likevel. Plutselig følte jeg meg hjemme i musikken, sier Rysstad.
Han kontaktet Kirsten Bråten Berg og tok opp igjen undervisningen i den tradisjonelle sangstilen fra Setesdal. Derfra gikk veien til Folkekunststudiet i Rauland og Ole Bull Akademiet i Voss, før debutaplata Tak hardt uti hand kom i 2007. En ganske kompromissløs innspilling der Rysstad gjør sine versjoner av middelalderballader og folkeviser – mer eller mindre a capella, så å si uten instrumenter og komp.
– Tradisjonen er opprinnelig solistisk, og det er fy-fy å arrangere for mye om man skal lage en slik tradisjonell folkemusikkplate. Derfor er det nesten bare min stemme, og plata står dermed som et slags svennestykke for meg. Jeg ønsket rett og slett å lage en plate som var veldig trad, med sanger og viser som jeg liker.
«Jeg kaster bare ikke bort stemmen min på hva som helst!»
PLATE SOM SVENNEPRØVE
Etter den svenneprøve-aktige førsteutgivelsen har ikke Kim André Rysstad nødvendigvis vært tro til folkemusikken og dens regler og konvensjoner. Han har blant annet gjort en poppa kassegitarversjon av den tradisjonelle «Folkestadvisa» fra Telemark.
– Jeg som er fra Setesdal skal egentlig ikke gjøre noe slikt med en vise fra Telemark. Det er et eksempel på at folkemusikken kan være litt hemmende på grunn av reglene som er der.
Også rent sangteknisk er det retningslinjer som kan være vanskelige å følge for Rysstad:
– For at det skal være kveding skal du synge utemperert, det vil si at du skal synge toner man ikke finner på pianoet. Og det syns jeg er kjempefint! Men det skal også være en presset, nasal klang. Lenge var jeg nøye på å få til dette, men stemmen min er verken særlig presset eller nasal. Så etter hvert fant jeg ut at det er viktigere for meg å synge på en måte som bevarer min stemme best mulig. Og at stemmen speiler meg i stedet for et sett med regler.
– Du har snakket mye om melodiene folkemusikken, men hva er det ved tekstene som fascinerer deg?
– Melodiene er klart det viktigste for meg, men balladene og folkevisene inneholder jo masse drap, dramatikk, humor, drikkeviser og grusomheter. Det er jo noen bånsuller som er helt forferdelige; blant annet én om en unge som ikke vil sove; da kan du bare ta den i leggen og slenge den i veggen. Jeg tenker at dette fortalt av en som hadde en unge med kolikk, en som rett og slett måtte få ut frustrasjonen sin. Her er det altså mange interessante og underholdende historier å formidle.
VIL PRØVE NYE TING
Når Kim André Rysstad skal trekke fram noen høydepunkter fra karrieren, nevner han blant annet en improvisasjonskonsert han gjorde med støymusikeren Lasse Marhaug. I tillegg til en konsert i 2009, da han sang ni vers av balladen om «Rideboll og Gullborg» solo foran et skravlende og øldrikkende Bylarm-publikum.
– Da jeg sang, ble det helt stille. Da skjønte jeg hvilken kraft denne musikken har, og jeg forstod også hvor viktig det er å ha god kjennskap til grunnstoffet i det man gjør. Først når man er bevisst på hva man driver med, kan man begynne å eksperimentere. Se bare på Valkyrien Allstars og Odd Nordstoga; de er i utgangspunktet også ekstremt dyktige folkemusikere.
– Kunne du tenke deg å skrive egne tekster og melodier?
– Det kommer nok etter hvert og jeg jobber jo litt med noen sanger, men det tar nok en stund før jeg er klar for å framføre de for folk. Så om jeg skulle laget en ny plate nå, ville jeg kanskje laget et crossover-album der jeg tar utgangspunkt i folkemusikktradisjonen og folkemusikkskattene vi har. Eller noe poppa og musikalaktig – da kan jeg synge med hele stemmen min og bruke hele registeret. Jeg vil bare synge, jeg!
– Det er åpenbart viktig for deg å hele tiden prøve ut nye ting?
– Mangfold er en god ting. Man er nødt til å blande og herje rundt litt for at musikken skal drives framover. Alt det gamle finnes uansett i arkiver, det er ingen fare for at det forsvinner og dør ut. Dessuten er det alltid noen som vil forvalte den biten. Det er viktig med noen urokråker også i folkemusikkmiljøet.
– Og du er en slik urokråke?
– Nei, haha, jeg er en veldig snill kar. Jeg kaster bare ikke bort stemmen min på hva som helst!