Jeg heter Herman Liahagen og kommer fra Ottestad i Stange kommune. Jeg er 14 år og spiller fele. Denne uka har jeg arbeidsuke hos FolkOrg. En av oppgavene mine er å skrive denne artikkelen der jeg intervjuer unge folkemusikere og folkedansere.  De jeg har intervjuet er fra ulike steder, og holder på med forskjellige ting innenfor folkemusikk og folkedans.

 

Bendik Espenes 
18 år, og kommer fra Trondheim. Han spiller flatfele og hardingfele og skal stille i klassene spel fele klasse C og spel hardingfele klasse C.

Hvordan var det du ble med inn i folkemusikkmiljøet?
Jeg startet å spille da jeg var seks år. Jeg hadde en lærer som het Jenny Gustavson, som drev litt med folkemusikk. Etterhvert inviterte hun meg til en gruppe som het Folkens. Jeg ble med der når jeg var 10 eller 11 år. Jeg hadde alltid litt lyst til å prøve hardingfele, så jeg hørte på litt konserter med det. Etter en stund fikk jeg låne ei hardingfele av læreren på skolen min. Jeg byttet også felelærer til Andreas Bjørkås. Han spiller både fele og hardingfele, så da fikk jeg lære det. Jeg startet ikke med folkemusikk med en gang, men jeg ble dratt mer og mer inn i miljøet og musikken etterhvert.

Hva er det beste med Landskappleiken for deg?
Det er jo gøy å spille i konkurranse, og vise for dommerne og alle andre. I tillegg til at det er gøy å høre på andre spille.

Har du et favorittminne fra Landskappleiken som du vil dele?
Ja, det må bli i fjor da jeg kom på andreplass i spel hardingfele klasse C. Det var overraskende og veldig gøy.

Hva tror du musikken vil bety for deg i fremtiden?
Jeg tror det kommer til å være en fin ting å koble av med. Jeg har jo mye trening siden jeg driver med spydkasting, og i tillegg til skole så kan det bli litt mye. Da er det fint å koble av med folkemusikken. Det er også nyttig senere og kunne lære ting på gehør, så jeg får igjen for all øvingen.  (Foto: Thor Hauknes)

 

 

 

Ingeborg Onstad kommer fra Øystre Slidre i Oppland og driver med sang og dans. Hun er 14 år og skal stille i lagdans, vokal C og dans hardingfele C. Hun spiller også langeleik.

Hvordan kom du inn i folkemusikkmiljøet?
Pappa er jo en del av folkemusikkmiljøet og har vært det lenge. Da ble det naturlig for han å ta med meg på forskjellige arrangement. Jeg fikk venner der og begynte med musikk selv, så det ble ganske naturlig for meg.

Hva er det beste med Landskappleiken for deg?
Det er dansinga på kveldene og stemningen med venner.

Hva er ditt beste Landskappleik-minne?
Jeg husker jeg var på konsert med Marit Karlberg og Anders Røine i Sudan Dudan. Da ble jeg skikkelig inspirert og fikk mer lyst til å jobbe med musikken videre.

Hva tror du musikken og dansen vil bety for deg i fremtiden?
Jeg har begynt å tenke på videregående, så jeg har lyst til å starte på en musikklinje. Jeg tror det blir Gjøvik eller folkemusikklinja på Vinstra. Jeg vil være i miljøet med venner lenge og holde på med dansen og musikken.  (Foto: UKM Media)

Frederick Brevig Jacobsen er en 15 år gammel gutt fra Oslo. Han driver hovedsakelig med halling, men spiller også munnharpe. Frederick er en av de mange gode talentene fra C-klassene, som de to andre. Han skal være med på dans hardingfele C, halling C, munnharpe jr. og lagdans.

Så Frederick, hvorfor startet du med folkedans og folkemusikk?
Det var da jeg så Aleksander Rybak på Melodi Grand Prix og så hallingdanserne som var med han. Jeg ble veldig inspirert og meldte meg på hallingkurs, så ballet det på seg videre.

Hva er det beste med Landskappleiken for deg?
Det beste med Landskappleiken for meg må være det sosiale. Det å bare henge med gode venner og finne på sprell. Konkurransen er jo også veldig gøy da.

Hva er ditt beste Landskappleik-minne?
Da jeg så dans halling klasse A for første gang. Jeg ble så inspirert og fikk enda mer lyst til å fortsette med å danse.

Hva tror du musikken/dansen vil bety for deg i fremtiden?
Dansen vil være en god måte å holde kontakt med venner inn i fremtiden, og musikken vil være en god underholdning for meg selv og andre på blant annet sene kvelder og lignende.

(Foto: Runhild Heggem)

 

 

Tekst: Herman Liahagen, 2019