FolkOrgs innspel til NOUen
Styremedlem Tormod Kleiveland overleverer FolkOrgs innspel. Foto: Tobias Myklebust Fjeldheim
FolkOrg har levert sitt innspel om NOUen til departementet. Her ser vi styremedlem Tormod Kleiveland overlevere FolkOrgs innspel til statssekretær Trude Storheim.
Fredag den 14.november 2025 var fristen for å kome med innspel til den store NOUen om norsk musikkliv, Musikklandet. FolkOrg har levert inn innspelet, og innspelet kan du lese her:
Innspel frå FolkOrg til NOU 2025:7 – Musikklandet
Innleiing
NOU 2025:7 Musikklandet står fram som ein grundig og god gjennomgang av norsk musikkliv. FolkOrg vil også gje honnør til utvalet for å ha vore positive til fleire møte med oss og for å lytte til oss. Vi opplever at Musikklandet på ein oversiktleg og grundig måte klarer å fange musikkens eigenart og viktigheit.
For oss på folkemusikkfeltet er det særleg godt å sjå at tradisjonsmusikk får særskilt fokus i kapittel 5 til 7. Særleg kapittel 7 er særs godt, der samisk musikk, nasjonale minoritetar – og norsk folkemusikk og -dans vert sett på under eitt. Utvalet peikar på mange fellestrekk: Tradisjonane er munnlege, tett knytte til språk, sosiale fellesskap og lokal tilhøyring. Samt at alle har kjent på marginalisering og manglande institusjonell forankring.
Vi har valt å kome med kommentarar knytt til spesifikke anbefalingar og kapittel, og prøver å vise til sider og kapittel der det er mogleg.
Oppsummering av FolkOrg sine tilrådingar om prioriteringar med utgangspunkt i denne NOUen for det beste for folkemusikken og folkedansen:
- Det trengst ein strategi eller ei stortingsmelding om immateriell kulturarv.
- Fond for tradisjonsutøvarar og Joikefond må etablerast, med mål om å kompensere for bruk av tradisjonelt og opphavsrettsleg fritt materiale.
- Det må kome moglegheitsrom for å få driftsmidlar til regionale sjangersenter.
- Norsk kulturfond må styrkast.
- Instrumentfondet og andre sjangeroverskridande tilskotsordningar må handsamast av Norsk musikkråd.
- Sikre eit nytt fag- og katalogsystem for dei norske folkemusikkarkiva.
Kulturpolitikk for ein berekraftig immateriell kulturarv
Utvalet har fleire utsegner som legg vekt på at folkemusikken er godt organisert, og har gode nettverk og ein god strukturbygnad. Vi opplever at folkemusikkfeltet blir referert til i både del 1, 2 og 3, og vi opplever det som ei anerkjenning av det arbeidet som blir gjort på feltet.
Det er godt å få attendemelding på at det overordna arbeidet på feltet verkar bra, og at vi får respons på at organisasjonane og institusjonane er viktige og stødige. Vi opplever at organisasjonen vår er godt forankra i den aktiviteten som skjer rundt om. Men sjølv om folkemusikken dei siste tiåra har bygd opp eit organisasjonsliv, institusjonar og profesjonelle utøvarmiljø, er likevel kan hende ikkje fundamentet nødvendigvis fjellstøtt. I likskap med det samiske og andre minoritetar sine miljø kjenner vi oss veldig godt igjen i beskrivinga av svake støtteordningar, manglande synlegheit og eit verkemiddelapparat som ofte ikkje forstår vår eigenart. Redaktør i bladet folkemusikk skriv på leiarplass i Folkemusikk 2025:3:
«Utvalet har rett i at folkemusikkfeltet representerer ein ressurs. Me har fått til mykje – folkemusikkfestivalar av ymse slag, ulike folkemusikksenter, Riksscenen, utdanningstilbod frå grunnskulenivå til høgare utdanning for å nemne noko. Alt dette er bygd på ein kombinasjon av frivillig innsats, lokalt engasjement og statleg støtte. Men det er kan hende misvisande om staten framstiller oss som eit mønsterbruk andre miljø kan «kopiere», utan samstundes å peike på kor sårbare desse strukturane faktisk er. Mange av dei viktigaste arenaene i folkemusikken – ungdomshusa, spelemannslaga, kursverksemda – kviler på eldsjeler og små økonomiske rammer.»
Dette er nok den opplevinga folkemusikkfeltet har etter å ha lese Musikklandet, og er eit hovudbodskap til departementet: Vi ynskjer å vere ein ressurs for å bidra til opparbeiding og styrking av eit samisk og andre minoritetar sitt musikkliv. Men for å få til dette må det ligge nokre føresetnader.
For det fyrste krev det ei vidare satsing på frivilligheita med styrking og utvikling av lokale, regionale og nasjonale strukturar på folkemusikkfeltet. FolkOrg sin sterkaste pillar er grasrota, og den må ha vilkår for å leve godt. Fleire av våre innspel handlar om nettopp dei utfordringane vårt felt har, og kva tiltak vi meiner bør settast i gang for å sikre rammene for at den tradisjonelle folkemusikk- og folkedansarven i Noreg får betre kår for å vere levande også om 10, 50 og 100 år.
Ein annan ting som er essensielt er dialog med andre miljø. Kva er behovet? Kva er ønska for samarbeid og partnarskap? Meir om dette seinare.
Noreg manglar ein overordna politikk – ein strategi eller ei stortingsmelding – om immateriell kulturarv. Vi meiner at dette er noko det politiske landskapet i Noreg treng. Vi meiner at folkemusikk og folkedans er ein særs viktig del av den immaterielle kulturarven, og at slik strategi eller stortingsmelding bør legge grunn for handlingsplan og gode tiltak for heile folkemusikk- og folkedansfeltet.
Noreg ratifiserte UNESCO-konvensjonen om vern av immateriell kulturarv i 2007. Konvensjonen forpliktar styresmaktene til å identifisere, sikre og vidareføre den immaterielle kulturarven gjennom politikk, tiltak og finansiering. Ei stortingsmelding eller ein samla nasjonal strategi er det klåraste verkemiddelet for å oppfylle og dokumentere desse forpliktingane – på line med korleis staten arbeider med andre fagfelt.
Den immaterielle kulturarven er tverrsektoriell (kultur, utdanning, frivilligheit, næring, reiseliv, distrikts- og integreringsfeltet, samiske og nasjonale minoritetar), og ein strategi eller ei stortingsmelding vil kunne samle verkemiddel, finansiering og styringssignal.
Synlegheit og samarbeid
Kommentar til utvalets tilråding til styresmaktene i kap. 7 side 160.
På side 16 kjem utvalet med ei rekke gode tilrådingar. Vi ynskjer å kome med innspel til tre av dei.
Fyrst, utvalet kjem med to tilrådingar som vi meiner er ufullstendige sett frå norsk folkemusikk sin ståstad. Her står:
- Integrere samisk og minoritetsmusikk i alle deler av utdanningssystemet.
- Styrke synligheten av samisk og minoritetsmusikk i mediene
Vi støttar 100 % opp om at samisk og andre minoritetar sin musikk bør blir styrkte i utdanningssystemet og få meir plass i media. Så vert det opplevd litt rart at ikkje norsk folkemusikk og folkedans er inkludert i desse to punkta. Realiteten er at norsk folkemusikk og folkedans også har store utfordringar med at dei ikkje er med i alle delar av utdanningssystemet, og at dei synest veldig lite i media.
Vårt innspel er at desse punkta burde lydd slik:
- Integrere samisk, minoritets- og folkemusikk i alle deler av utdanningssystemet.
- Styrke synligheten av samisk, minoritets- og folkemusikk i mediene.
Dette er noko vi meiner departementet og løyvande styresmakter har eit stort ansvar for. Generelt, som skrive om i førre kapittel, så meiner vi at det trengst ein overordna og tydeleg politikk på dette, og at dette naturleg høyrer med i ei stortingsmelding eller ein strategi for immateriell kulturarv.
Ei anna tilråding på side 160 vi ynskjer å kommentere er tilrådinga til styresmaktene om å «Stimulere til etablering av partnerskap og nettverk mellom folkemusikkmiljøer og samiske og nasjonale minoriteters musikkmiljøer.»
Ansvaret for eit slikt partnarskap tar gjerne FolkOrg på seg. Ordlyden her er veldig beskrivande for korleis FolkOrg meiner det er rett måte å arbeide på. Vi ynskjer å etablere gode samarbeid og nettverk med miljøa. Det er også slik at ein del av miljøa er både fragmenterte og ofte små. Så vi meiner at ein riktig innfallsvinkel også er å opprette dialogar med det føremålet å finne ut om KVA det er miljøa treng og ynskjer seg, og kva og på kva måte ein organisasjon som FolkOrg kan hjelpe til. Kan vi vere med som samarbeidspartnar på ulike festivalar? Ynskjer desse miljøa utvikling av Folkelarm slik at dei opplever dette som ein meir relevant møteplass? Osv.
I FolkOrg sin søknad om driftstilskot for 2027 kjem vi til å legge inn eit såkalla «Nytt tiltak» med eit prosjekt som går på det å arbeide for å etablere nettverk og gode møteplassar på tvers av miljøa, samt gjere utgreiande arbeid for å finne ut om kva plattformer og samarbeidsformer som er mest ynskjelege. Vi meiner at dette trengst, og at dette er eit område der FolkOrg verkeleg kan bidra positivt.
Sjangersenter
Viser til kapittel 7, samt 13.1 og tilrådingane side 343.
I kapittel 13 og tilrådingane side 343 rår fleirtalet i utvalet til at styresmaktene bør «Etablere en tilskuddsordning for musikksentre, organisasjoner og kompetansesentre i Kulturdirektoratet.»
Dette sluttar FolkOrg seg til.
Føresetnaden må vere at det også må ligge friske midlar i dette, slik at nyopparbeidde institusjonar kan kome inn på denne nye ordninga, til dømes regionale musikksenter. For vårt felt framstår det som at det er eit veldig hol i tilskotsordningssystemet. Det er ingen stader der våre sjangersenter kan søke om tilskot i etablerarfasen.
I dag er organiseringa av folkemusikk- og folkedansfeltet ein del prega av at mykje er ulikt og tilfeldig. Det er god og tydeleg organisering somme stader, og meir utydeleg og fråverande andre stader. I det folkemusikalske kartet er det på regionalt nivå det er flest manglar, sterkast behov og størst potensial. Dei lokale initiativa, dei profesjonelle turnerande tradisjonsutøvarane og fagmiljøa treng ein koordinerande hub.
Dei regionale hub’ane skal vere gode koordinerande ledd mot aktørar som lokale tradisjonsberarar, lokallag, profesjonelle aktørar, barnehage, skule, kulturskule, DKS, kulturhus, arrangørar, museum og anna kulturliv. Dei skal hjelpe til med organisering og strukturering av regionen etter mønster av dei eksisterande sentera, vere leiestjerner og leiande fagmiljø for regionane, men kan og vere produsent og turnekoordinator for profesjonelle produksjonar innan folkemusikk og dans.
Ei satsing på regionale senter vil styrke heile det folkemusikalske økosystemet. Frivillig verksemd blømer kring profesjonelle verksemder som folkemusikksenter, folkemusikkarkiv og festivalar, og desse treng energien frå det frivillige feltet. Vi er heilt avhengige av kvarandre for å få vidareført tradisjonane, få rekruttert nye utøvarar og publikum, og få folkemusikken og folkedansen ut til alle dei som enno ikkje veit at dei elskar det.
Vi ser ein trong for ei fullførande oppbygging av ein landsdekkande struktur av regionale folkemusikksenter. Det står i stortingsmeldinga Kunstnarkår kapittel 13.8, side 126: «Regjeringa meiner dei ulike sjangersentera og kompetansesentera innanfor musikk bidreg til å styrkje dei profesjonelle musikkmiljøa utanfor dei store byane.» Vi les vidare at dette med speleplassar og nye arrangørar er ei prioritering. Vi meiner at slike regionale profesjonaliserande senter som her er nemnde vil vere med på å gjere det enklare for lokale arrangørar – både når det gjeld hjelp med kompetanse innan feltet, og med subsidierte turnear. Dette ville igjen gi meir folkemusikk og folkedans ut til folk, og gi arbeid for aktive musikarar og dansarar.
I NOUen skriv utvalet på side 156: «Et gjennomgående behov som framheves, er etableringen av nasjonale og/eller regionale ressurssentre for tradisjonsbasert musikk og dans. Disse kan fungere som faglige og sosiale knutepunkter – steder hvor dokumentasjon, opplæring, samproduksjon og formidling kan finne sted på gruppenes egne premisser. I flere innspill vises det til hvordan musikkmiljøer som i dag er isolerte, kunne styrket hverandre gjennom felles møteplasser, festivaler og digitale nettverk.»
Den strukturelle svakheita vi opplever i det folkemusikkmiljøet der FolkOrg har medlemsmasse, er altså også ein manko i dei andre miljøa. Så med utgangspunkt i kapitla 5 til 7 kan (bør?) kanskje slike sjangersenter romme meir. Her er det eit potensiale for å sjå større på det. Kanskje skal desse sjangersentera også arbeide for fleire delar av det immaterielle kulturarvfeltet?
Dette er på ingen måte ferdigtenkt, men vi opplever at Musikklandet utfordrar til å tenkje i slike baner. Vi ynskjer dialog med både KUD og andre miljø om dette.
Styrking av verkemiddelapparatet
Eit naudsynt Fond for tradisjonsutøvarar
Viser til kapittel 7.6 og utvalets tilrådingar på side 159.
I andre kulepunkt i utvalets tilrådingar side 159 i kapittel 7.6 står følgande punkt: «Etablere et fond for utøvere innen tradisjonsmusikk». Dette er eitt av innspela som FolkOrg har kome med til utvalet, og eit tiltak i NOUen vi støttar veldig sterkt! Og argumentasjonen i kapittel 7.3 og 7.6 har fullt og heilt støtte frå FolkOrg.
Vi meiner dette burde vere eit fond eller ei støtteordning som også kan gjelde folkedansarar, difor har FolkOrg i sitt forslag brukt omgrepet tradisjonsutøvarar. Og vi meiner det er heilt riktig at dette blir sett i samanheng med eit fond som omhandlar både joik og andre minoritetars folkemusikk. Dette kan knytast til utvalets tilråding i kulepunkt 3 i kapittel 5 side 127, å «Opprette et joikefond».
Noreg har ein usedvanleg rik tradisjon når det gjeld tradisjonell musikk og dans. I motsetning til tidlegare tider har vi no tekniske utvegar til å lagre, lytte, sjå og overlevere utan fysisk nærvær eller å vere på same stad til same tid. Likevel er det framleis slik her til lands at tradisjonell musikk og dans hovudsakleg blir lært og blir bringa vidare personleg frå utøvar til utøvar. Denne sterke tradisjonen gjer at folkemusikkmiljøet er vitalt og fullt av utøvarar som treffest og lærer av kvarandre.
Folkemusikken er ein delingskultur. Denne delingskulturen gir utfordringar i møte med eigarskap og opphavsrett, og tradisjonsmusikkens plass i TONO-systemet har vore krevjande heilt sidan TONO vart oppretta. Opphavsretten gir eit tidsavgrensa vern. I dag har ein norsk opphavars verk vern i levetida til opphavaren + 70 år etter dødsåret (åndsverkslova § 40). Dette inneber at den tradisjonelle musikken for lengst er ”fallen i det fri” og kan nyttast fritt av alle.
Realiteten er da at det ikkje er opphavsrett på den tradisjonelle musikkarven. Det ligg i tradisjonsmusikkens natur. Dette gir utslag i at dersom du bruker tradisjonell musikk frå scena som utøvande kunstnar, så er det inga ordning for å få vederlag for dette - per i dag. Dersom ein framfører sin eigen nykomponerte musikk derimot, så vil du som opphavsperson få vederlag frå TONO. Det vil per i dag alltid løna seg å spela sin eigen nylaga musikk frå scena.
Dette vil sjølvsagt i lengda underminere bruk av tradisjonsmusikk, og svekke bruken av tradisjonell folkemusikk i yrkesutøvande sceneinnslag.
Dei fleste utøvarar er likevel nøye med å opplysa kvar verket stammar frå, kven som har framført det, kor gammalt det kan vere, kva spelemann eller spelemenn som har stått for akkurat denne versjonen, og kven dei sjølve har lært verket av. I mange tilfelle blir det også vidareformidla informasjon om tilbliinga til verket eller omstende rundt opphavsmannen som etter det som blir sagt, skal ha påverka verket. Slik sett er det langt meir enn musikk som blir formidla når tradisjonell folkemusikk blir framført.
Som eitt av dei få landa som kan skilta med både ein sterk tradisjon og ein etablert infrastruktur tilrettelagt for å handtere opphavsrettsleg fundert bruk og vederlag, oppmodar vi om å få fram eit system der tradisjonsuttrykk blir særleg verdsette innanfor ei rettsleg-økonomisk ramme. Dette vil tvillaust vere ei avgjerande støtte til å halde liv i og utvikle den norske tradisjonskulturen, og samtidig vere eit uttrykk for at me behandlar tradisjonsuttrykk med respekt.
Det er få insentivordningar for å drive med det folkemusikkorganisasjonane har eit hovudansvar for å vidareføre og forvalte: Den musikalske arven. Dei aller fleste tilskotsordningar som går på musikk, handlar om å skape musikk og utøve den. Dette gjer at dersom du skal arbeide som utøvande musikar, så vil det som nemnt alltid løne seg for utøvaren å spela eigenkomponert musikk.
Vi meiner at den tradisjonelle musikken er eit fantastisk utgangspunkt for eksperimentering og utvikling. Bearbeiding og arrangering av den tradisjonelle musikken bør også få stort spelerom. Men så er det slik at utan dei opphavlege røtene så vil resten av byggverket bli ustødig. Som Einar Selevik i Wardruna seier: «A tree without nourishment will rot at its roots, and a tree without roots will fall.»
Den tradisjonelle musikken må få gode bruks- og utviklingsvilkår. Vi meiner at eit fond for tradisjonsutøvarar vil vere nettopp dette.
Vi viser til innspel sendt til KUD per mail den 29. november 2024 med grunngjeving og forslag til oppbygging av eit slikt fond. FolkOrg søker også om eit «Nytt tiltak» i sin driftstilskotsøknad for 2027 å utgreie korleis eit slik fond kan byggjast opp, og kven som skal forvalte det.
Kommentar til tilrådingar til musikkinstitusjonane
Viser til musikkutvalet sine tilrådingar til musikkinstitusjonane side 343.
Utvalet tilrår at arrangørane og institusjonane «øker bruken av norsk samtidsmusikk og bestille flere verk av norske opphavere.» Sett i samanheng med kapittel 5-7 meiner vi at det også burde vore tilrådd å auke bruken av tradisjonsmusikk og tradisjonsuttrykk.
Tidlegare i vårt innspel gjer vi greie for at dei fleste økonomiske insentiva er knytt til nettopp nyskriving av musikk, og framføring av denne. Derfor treng den tradisjonelle musikken drahjelp! Vi skulle gjerne sett at arrangørane og institusjonane vart oppmoda av utvalet til å prioritere å ha tradisjonsmusikk på scenene. Dette er jo ei tilråding til musikkinstitusjonane, så det er jo begrensa kor nyttig det er å gje innspel til KUD om dette. Men, vi meiner at dette underbyggjer det behovet vi har for økonomiske insentiv for å bruke den tradisjonelle musikken, og dermed nettopp eit Fond for tradisjonsutøvarar.
Instrumentfondet
Viser til kap. 10.3.4, og avsnittet om Instrumentfondet side 227.
Her er FolkOrg nemnt som ein instans som har uttrykt seg kritisk til at ein sjangerorganisasjon (Norges Musikkorps Forbund) held i ei tilskotsordning som burde kome alle ensemble og lag som har behov for instrument til gode – uavhengig av organisasjonstilhøyrigheit.
FolkOrg si tilråding er at Instrumentfondet bør handterast og driftast av Norsk Musikkråd.
I arbeidet med å lære opp og formidle den tradisjonelle musikken vidare, så trengst instrument til opplæringa. Det er veldig mange juniorspelmannslag, toradergrupper og trekkspelensemble som har vore godt etablerte ensemble i mange år. Her er det utfordringar med instrument. Særleg for juniorensemble med hardingfele er det store utfordringar. Juniorinstrument er dyre, og per nå er det ingen instrumentfond å søke på! Instrumentfondet, som Kulturdepartementet finansierer gjennom spelemidlane, har dei færraste folkemusikkensemble moglegheit til å søke på. Dette fordi instrumentfondet per i dag i praksis er reservert til korps og juniororkester. Den vesle andelen av instrumentfondet som går til orkestera, har UNOF etter kvart sagt at også spelemannslag kan søke på. Men kriteria i ordninga er lagt opp etter oppbygginga i korps-feltet. I Folkemusikkfeltet er det oftast slik at eit lokallag også har eit juniorspelemannslag som ein del av sitt arbeid i eit spel- og dansarlag. Denne type oppbygging gjer at ein er utelukka frå Instrumentfond-ordninga per i dag.
Vår oppleving per i dag er altså at det er snakk om ca. 20 millionar kronar i Instrumentfondet som folkemusikkensemble ikkje kan søke på fordi pengane i dag blir delt ut sjangerbestemt. Det framstår som rart at det i 2025 skal vere slik at sjangrane ikkje er likestilte. Vi oppmodar KUD om å rydde opp i denne ordninga.
Norsk kulturfond
Viser til kapittel 13 og utvalets tilrådingar side 343, og utvalets tilrådingar i kapittel 19, side 507.
Kulturfondets ordningar for musikkframføring og formidling av musikk er svært viktige for det frie musikkfeltet i Noreg. Dei auka inntektene frå strøyming kompenserer ikkje for fallet i inntekter frå fysiske format og nedlasting, og dermed har konsertar vorte det viktigaste inntektsgrunnlaget for norske musikarar, komponistar og tekstforfattarar. Konsertarrangørar er og blir eit heilt avgjerande ledd for økosystemet i musikklivet. Dei bidreg ikkje berre til ein betre kunstnarøkonomi, men er ein viktig arena for frivilligheit og sikrar publikum eit rikt og mangfaldig konserttilbod i alle delar av landet.
Kulturrådet ser ei kraftig oversøking på ordningane i Norsk kulturfond, og har over fleire år søkt om auke i finansieringane av ordningane for musikkframføring og formidling av musikk.
Marginane er små, særleg hos heilårsarrangørane. For å sikre og vidareutvikle norsk musikkliv er det prekært med ei reell styrking av konsertarrangørane. Dette blir gjort best gjennom friske pengar til ordningane i Norsk kulturfond.
FolkOrg stør utvalets tilrådingar om å auke midlane til musikkordningane, og FolkOrg peikar særleg på arrangørtilskotsordninga og kulturrådets ordning for publiseringsstøtte og prosjektstøtte til fonogram.
Samarbeid mellom kommune og musikkfrivilligheit
Viser til kapittel 11.3.2 og samt utvalets tilrådingar i kapittel 13 side 346.
Heile kapittel 11.3.2 gjer greie for noko av det FolkOrg og våre lokale lag og medlemar opplever, nemleg at samarbeid mellom kommunal verksemd og kulturfrivilligheita ofte er heilt essensielt for å få til eit breitt tilbod og god rekruttering. Utvalet skriv på s. 255 at «Samarbeidet mellom kulturskolen som eies av kommunen og den lokale musikkfrivilligheten framstår som en viktig, men ofte underkommunisert del av det kommunale virkemiddelapparatet for musikkfeltet.»
For folkemusikkfeltet kan vi stadfeste dette. Utvalet viser til stader i landet der dei har fått til vellukka modellar for samarbeid mellom kulturskulane og det frivillige musikklivet. Og på bakgrunn av at dette er meir eller mindre tilfeldige suksessar, skriv utvalet vidare:
«Med dette som bakteppe reiser samarbeidet mellom kulturskole og kulturfrivillighet noen viktige prinsipielle spørsmål for kulturpolitikken: Hvilke virkemidler finnes for å støtte opp om slike samarbeid? Hvordan kan staten støtte opp om gode samhandlingsmodeller lokalt som bidrar til større bredde og tilgjengelighet i tilbudet – samtidig som den faglige kvaliteten ivaretas? Disse spørsmålene er særlig aktuelle i lys av at virkemidlene på kommunalt nivå i økende grad gir rom for samarbeid på tvers av profesjonelle og frivillige strukturer.»
På side 346 står det at utvalet tilrår styresmaktene å «Integrere kulturskolen tettere i kommunenes planverk som ressurs for frivilligheten». FolkOrg stør dette. Og like viktig er etter vårt syn insentiv til å nytte frivilligheita som ressurs for kommunen, og sjå aktiviteten i kulturskule, SFO, barnehage, grunnskule og kulturfrivilligheita i samanheng. Dersom kommunane følger opp kulturlova med å ha eit planverk med overordna mål og strategiar for kulturfeltet i kommunane, burde det vere godt mogleg å få til ein systematikk i slike samarbeid.
I folkemusikk- og folkedanstradisjonane er kompetansen hos ressurspersonane ofte meir reell enn formell. Realkompetansevurdering er difor særs viktig for vårt felt.
Nytt fag- og katalogsystem i norske folkemusikkarkiv
Viser til kap. 12.3 side 327 og tilrådingar i kap. 13.
På side 327 i Musikklandet er det skrive om den kritiske situasjonen for folkemusikkarkiva. Vi meiner det er ein krisesituasjon, og det kan det lesast meir om her:
Det er ein fare for at store delar av kulturarven vår ikkje blir med vidare. I vårt innspel til NOU-utvalet hausten 2024 – i lag med Noregs Ungdomslag, Norsk senter for folkemusikk og folkedans og Riksscenen – skreiv vi om den utfordrande situasjonen dei norske folkemusikkarkiva er i. Der skriv vi mellom anna følgande:
«Staten må ta ansvar for å forbetra og sikra infrastrukturen til folkemusikkarkiva. Folkemusikkarkiva har i ein lengre periode ropt for døve øyre. Per i dag nyttar dei fleste av folkemusikkarkiva eit katalogsystem (FIOL) som er i ferd med å bli fasa ut, og trongen for eit nytt, stabilt og langsiktig katalogsystem for å forvalta og formidla den unike kulturarven dei sit på, er prekær. Viss ikkje statlege styresmakter snarleg tek på seg ansvaret for å finna gode løysingar, står vi i verste fall i fare for at delar av materialet som forfedrane våre forvalta og vidareformidla vil gå tapt. Vi meiner at Nasjonalbiblioteket vil vera ein naturleg fasilitator for å utvikla og halda ved like eit slikt fagsystem – noko dei har sagt seg villig til, men det må då tilførast nye pengar.»
Dette gjeld framleis.
Feltet har dialog med Nasjonalbiblioteket, og dei seier at dei kan ta ansvaret for eit nytt katalogsystem. Men da må det tilførast friske midlar til oppstart, og årlege midlar til drift. Og vi meiner at dette punktet manglar i kapittel 13 i NOUen. Vi vonar at Kulturdepartementet likevel tek med seg innspelet om at det trengst midlar til eit slikt system, og vi vonar det kjem på plass så fort som mogleg.
Publisert: